Slipknot @ Oslo Spektrum 2015

av Rune Fredstad
Slipknot @ Oslo Spektrum 2015

Fra å være sjangerens yppersteprester til å bli kastet inn i et personlig helvete hvor en av grunnleggerne gikk bort og en annen fikk fyken; Slipknot har vært igjennom det meste de siste årene og når de lanserte .5: The Gray Chapter mot slutten av 2014 handlet det ikke bare om å reise kjerringa. Hu blåste de av banen med singel nr 1. Men det handlet også om å sette skapet på plass en gang for alle og vise en hel verden hvorfor de fortsatt er det monsteret de fleste andre i samme sjanger blir sammenlignet med.

Selv befant jeg meg plutselig i ny i situasjon; fremfor å ta mentale notater som vanlig var det klin stokk umulig å se på denne konserten med tradisjonelle anmelder-øyne. I det dette 9-hodete monsteret tok scenen ble vi tatt med inn på et teatralsk skrekkens teater hvor morbide masker gikk hånd i hånd med et show blottet for musikalske nedturer samtidig som det visuelle var en gavepakke til alle oss som savner de gode gamle dager. Bare ta en titt på bildet ovenfor. Hvem er det ikke som ikke tenker W.A.S.P og Scream Until You Like It når de ser på figuren til høyre???

Allerede under åpningen med Sarcastrophe satte de standarden; samspillet satt som det skulle, lydbildet var fullstendig overveldende og i front regjerte Corey Taylor på vokal; mannen er uten tvil en av vår tids beste vokalister og det spekteret han serverte har lar seg vanskelig å beskrive; han mestrer alt fra det rolige til det ekstreme, fra det dype til det lyse, og naturligvis fra det enkle til det kaotiske. Alt med et ønske om allsang og den satt! Gang på gang på gang! Etter den eminente åpningen smalt de til med The Heretick Anthem og My Plague mens moshpiten foran scenen vokste i omfang så vel som intensitet og når lista var lagt hadde de uansett publikumet så på gli at de lett kunne ha gjort som andre band og pøst på alskens rask fra moderne tider, men som de selv sa så handler Slipknot om fansen og fansen fortjener kun det beste. Ved å følge opp med det nærmest orgasmiske trekløveret The Devil In I, Psychosocial og The Negative One hadde de ordene i behold og når disse låtene ble fulgt opp av Before I Forget, Duality, Spit It Out og Custer med en fandenivoldsk intensitet kunne man rett og slett ikke ønske seg mer.

Allikevel var det kanskje ett stort spørsmål som hang i luften før kvelden konsert; hvordan kom Joey Jordison’s erstatter til å gjøre seg i dette maskineriet som Slipknot faktisk er? unge Jay Weinberg skulle fort vise seg å være en like naturlig del av bandet som Jordison en gang var; hans infernalske hamring på trommesettet satt som et skudd og det var nesten vanskelig å tro at fyren var relativt fersk i bandet.

Når vi fikk ut av Spektrum denne kvelden så var det som å gå ut av noe man aldri hadde trodd man skulle få oppleve. Dette var kvelden hvor alt satt. Dette var kvelden hvor deres nye trommeslager tilførte bandet noe de har manglet en stund. Dette var kvelden hvor Slipknot ikke bare viste oss at de er tilbake, men også at de er mer sultne enn på lenge. Dette musikalske teateret er så monstrumentalt, så ekstremt godt gjennomført, så profesjonelt servert og så forbanna ærlig presentert at jeg nå velger å kaste inn tastaturet og heller skru opp anlegget til nivå som kommer til å irritere vettet av mine naboer!


BONUS


  

You may also like

Legg igjen en kommentar