Det er en aldri så liten prestasjon å selge noen titalls millioner plater og få egne hat-klubber, å selge ut de største arenaene gang etter gang og få et egne hat-apper i mot seg, og ikke minst holde seg aktuelle i ett par tiår og være opphavet til en musikkanmelder-sport hvor alt handler om å komme opp med den mest fargerike slakten.
Det å plukke i fra hverandre Nickelback er noe av det enkleste man kan gjøre for Nickelback er faktisk verdas verste band om man legger spesifikke kriterier til grunn. De hører hjemme i rockens verden, men er er ikke harde nok til å tekkes «rockerne blant oss» samtidig som de er for harde til å kunne kalles for pop, låtene er så enkle at de bikker over grensen til det banale uten å krysse helt over, og imaget er noe som grenser til de prehistoriske. Men hva om vi lar Nickelback bare være Nickelback?
Inn på scenen kommer en kvartett menn i sin tilsynelatende beste alder og man skjønner umiddelbart at dette blir noe man enten elsker eller hater. Scenen er overraskende liten og lav som bugner for god publikumskontakt, men naturligvis den er designet slik at den lar bandet for nok av plass til å løpe rundt og fri til publikumet – en sport de behersker til det ypperste. På veggen bak scenen befinner det seg tre gigantiske skjermer som ikke bare lar de på bakerste rad få se gutta, men som også brukes flittig til å filme publikumet på første rad. Og lysriggen? Tenk arena-lys med et impotensproblem; designet for å tilføre sceneshowet en ekstra dimensjon gjorde den uten tvil Oslo Spektrum større enn det er, men når den ikke ble tatt aktivt i bruk var det også så altfor tydelig at dette var en placeboeffekt som dekket over realiteten; Nickelback er et gedigent band av den særdeles lille typen.
De har disse sporadiske hit-låtene som alltid fungerer; Someday, Hero og How You Remind Me er radiorock i ordets rette forstand og Chad Kroeger’s whiskey-light-stemme er akkurat passelig hes til å gjøre det hele til en småsjarmerende affære. Men så var det alt det andre da. Nickelback rent musikalsk har dette bittelille problemet med at de henger en smule igjen i fortiden for noen av låtene er så parodiske at de med letthet kunne ha blitt utelat uten at noen hadde savnet di, men det er på grensen til utrolige hva selve Nickelback-sjarmen faktisk gjør for selve konsertopplevelsen.
Det er deres låter, det er disse låtene som har fått millioner av mennesker til å sende pengene sin til Canada, det er disse låtene folk betaler for å høre live, og Nickelback gir publikumet akkurat hva de ønsker.
Nickelback fremstår strengt tatt som en kameratgjeng som har fått muligheten til å reise rundt og gjøre det de har drømt mens de koser seg glugg ihjæl. Ryan Peak og Mike Kroeger utnytter hele scenen mens de har denne tøff-i-trynet-attituden og Daniel Adair hamrer løs på trommesettet. Men så var det Chad Kroeger i sentrum. Det er uten tvil noe sært å se en vokalist som koser seg så mye på scenen at gliset brer seg fra øre til øre mens resten av bandet har på seg sine tøffe-i-trynet-masker og attpåtil serverer small-talk så kleint at det er umulig å ikke riste litt på hodet av.
Jeg er faktisk noe i tvil om jeg vil kalle det her for en vanlig konsert. Det er kanskje mer passende å kalle det for en gigantisk jam-sesjon hvor de fylte opp nesten hele Oslo Spektrum med en del tusen ekstatiske fans som fikk akkurat hva de ønsket seg mens anmelderne fikk nok ammunisjon til å innta skyttergravene med sine tastaturer og da gjenstår det vel bare å gratulere Nickelback for å være verdas beste Nickelback.
BONUS
