Det skapte ikke smått med reaksjoner når Stian Krogh forlot The Carburetors for noen få år siden. Ikke bare var – og strengt tatt fortsatt er – The Carburetors ett av landets råeste band innenfor subsjangeren fast forward rock’n roll, men Stian var en like naturlig del av The Carburetors som en duggfrisk øl er av et grillmåltid. Det var imidlertid aldri ett spørsmål om han en dag kom tilbake i bransjen, men heller om i hvilket band han ville dukke opp.
Sommeren har for lengst gjort sitt inntog her til lands og den har medført seg de sedvanlige sommertegnene; du vet du kommer til å irritere deg grønn over den hersens plenen din og at du kommer til å klikke i vater over tunefluer og brunsnegler, og du vet naturligvis at du kommer til å se Postgirobygget live på minst en festival, høre de minst tre ganger på radioen hver eneste dag og ikke minst høre de ørten ganger på dine egne spillelister som du prøver å holde skjult for de mer hardbarka vennene dine. Postgirobygget har blitt dette begrepet som er med på å definere den norske sommeren og på årets Spydeberg Rock Festival fikk vi svaret på hvorfor det har blitt slik.
Er det lov å være en smule andektig etter en konsert med 6 kjøtere som har bjeffet livskiten ut av publikumet sitt? Vi prøver. For i det sceneteppet falt og Kristopher Schau tok rennafart før han stupte ut i publikumhavet kapitulerte de fleste av oss som ikke bare skulle nyte konserten, men også anmelde den. For hvordan i aller huleste heite skal man kunne skrive et eneste fornuftig ord når man får være med på en fest som denne?
Han var vokalisten i smått legendariske The Hellacopters. Han dundret løs på trommene i slettes mindre legendariske Entombed. Han har i følge bl.a. Wiki vært involvert i over 100 utgivelser. Og denne kvelden sto Nicke Andersson og resten av Imperial State Electric på scenen med ansvaret for å varme opp publikumet før The Dogs skulle gjøre sitt ytterste for å bringe Rockefeller til sine knær.
Det finnes i bunn og grunn tre typer gamle helter som fortsatt turnerer; de som gjør det for pengene og strengt tatt hadde fortjent en plass hos Madam Tussaud, de som er såpass på overtid at de makter å radbrekke låtene så vel som dialogen i mellom de, og så har man den heller sjeldne – og til dels utrydningstruede – gruppen som bare leverer og leverer og leverer.
Valget var i bunn og grunn tatt. Alt tatt i betraktning så føltes det egentlig en smule naturlig å legge hele knipse-og-blogge-om-konserter-prosjektet på hylla. Opplevelsene og minnene har vært sinnssykt mange. Den siste konserten? Det skulle bli Spydeberg Rock Festival 2017. Festivalen hvor det hele begynte i 2011. Det skulle også vise seg å være festivalen som forpurret mine pensjonsplaner.
Du vet den følelsen når roen har senket seg over hjemmet og alt er klart til jul? nu vel. Madammen hadde ei liste med gjøremål lengre enn kvitteringen fra en rosablogger på shopping, det var bare ett par dager til julaften og jeg så mitt snitt til å ta en tur på en særdeles andektig julekonsert med ingen ringere enn Beastö Blancö. Ingen god oppskrift for den berømte julefreden i heimen, men hærn døtte meg langt opp i julebuska for en konsert det skulle vise seg å bli.
Jeg så de på Kraftfestivalen i 2013 og falt pladask. De hadde tekstene som traff oss. De hadde rytmene som fenget oss. De hadde showet som blåste de fleste av banen. De var rett og slett Oslo ESS. Nå inviterte de til årets julekonsert på Rockefeller for 7 gang på rappen og endelig skulle jeg få en fridag fra dette hersens julemaset og det skulle vise fort at dette kommer til å bli en ny juletradisjon for min del.
Det er ofte ingenting bedre enn en konsertkveld hvor arrangøren disker opp med flere oppvarmingsband som fort kan vise seg å overraske publikumet og for en skribent er det lite verre enn når arrangøren disker opp med flere oppvarmingsband og man rett og slett ikke rekker å sjekke de ut på forhånd. Sparzanza hadde jeg omtrent en time til å sjekke ut på Spotify i forkant og sjelden har gledet meg så mye til et «oppvarmingsband» som jeg gjorde etter denne timen!
«Jævla Grand Prix Metal!!» – ordene smalt fra en garvet metal-purist etter en Amaranthe-konsert sommeren 2017 og skapte umiddelbart engasjement på nettet. Smilet var umulig å holde igjen for Amaranthe er et like betent tema i 2017 som de var når jeg fotograferte de tilbake i 2015, men hvor de tilbake i 2015 var et band var ganske så ferske så er de i 2017 en musikalsk kraft som ei lenger kan bli oversett. Selv ikke av garvede purister med et sterkt moderniseringsbehov hva musikksmak angår.
Det var ikke det at jeg gikk glipp av 90-tallet. Jeg hang bare litt igjen på 80-tallet og klarte dermed å gå glipp av den norske rockebølgen som skyldte over landet og selv om dette sikkert fortjener en plass i gapestokken så fikk jeg aldri med meg Seigmen til tross for at de var en snakkis blant mange bekjente. Så hvordan oppleves en konsert med et av 90-tallets største norske band nå i 2017 når man aldri har hatt et forhold til musikken?
Året var 2011 og var helt fersk bak kameraet når jeg skulle dekke lokale Knokkelrock i Askim hvor Honningbarna var en av festivalens headlinere og headliner ble de for med den energien på scenen så alt til rette for at gutta kom til å være utbrente i løpet av ett par år. I 2017 er de imidlertid råere enn noen gang og konserten på Granittrock; finnes det egentlig ord gode nok for å beskrive galskapen?
